Strengeinstrumenter

Lucas og Ingvild
1MDA


Strengeinstrumenter

Hva er et strengeinstrument?

Strengeinstrumenter er en instrumentgruppe hvor tonene skapes av vibrasjon i strenger. Strengeinstrumenter finner du over hele verden og finnes i veldig mange forskjellige typer og fasonger, og kan gi veldig forskjellig klangbilde. Lyden forsterkes vanligvis av en plate eller resonanskasse som er koblet til strengene. Det finnes mange forskjellige måter å få lyd i et strengeinstrument på, her er noen eksempler: ved å strykes med en bue (eks. strykeinstrumenter), ved å knipses med fingrene eller bruke et plekter (eks. gitar, mandolin, harpe, cembalo), ved å anslås med en liten hammer (eks. hakkebrett, flygel, piano) eller ved at vinden setter strengene i svingninger (eks. vindharpe eller eolsharpe). Nå skal vi se litt nærmere på noen få utvalgte strengeinstrumenter; fiolin, hardingfele, sihu og oktobass. 

Fiolin:
Fiolin er et strykeinstrument som er en instrumentgruppe innenfor strengeinstrumenter. Det er det miste strykeinstrumentet og det ledende instrumentet i et orkester. Fiolinens nåværende klassiske form går helt tilbake til 1550 og ble utviklet i Nord-Italia. 

En fiolin har 4 strenger stremt i g, d1, a1 og e2 med en resonanskasse bestående av to svakt buede plater. De fire strengene er festet i stemmeskruer som regulerer stemmingen. For å få toner fra fiolinen kan man stryke over strengene med en bue eller så kan man plukke strengene. Dette bruker man høyrehånden til. Med venstrehånden bruker man til å holde strengene nede på fingerbrettet på fiolinhalsen og man kan også skjelve på hånden for å få vibrato på tonene. Det er også mulig å spille flere strenger samtidig som gir fulle akkorder. En fiolinist som er en person som spiller fiolin holder fiolinen som regel vannrett ut fra halsgropen. 

Fiolin kan brukes som et soloinstrument, i gruppe eller i større orkester. Den kan brukes i veldig mange forskjellige sjangere og er spesielt viktig i for eks. klassisk musikk, jazz, folkemusikk, oldtime, bluegrass (og andre former for eldre eller rotekte countrymusikk) og karnatisk musikk. Fioliner blir også en del brukt i for eks. film musikk, pop og rock.




Video:

Hardingfele:
Hardingfela er en norsk fele type som kan minne veldig mye om den fiolinen. Det er et veldig tradisjonelt instrument tett tilknyttet den norske folkemusikken og ble utformet i Hardanger på 1600-tallet. Hardingfela er et av de viktigste instrumentene innen norsk folkemusikk. 

Hardingfela er som regel noe mindre enn den vanlige fiolinen og halsen er også noe kortere. Platene som resonanskassen består av er mer buet på en hardingfele enn på en vanlig fiolin. Den største forskjellen på en fiolin og en hardingfele er strengene. På både fiolinen og hardingfela spiller man på 4 strenger, men på hardingfela er det et ekstra sett med strenger på 4-5 under de fire strengene som man ikke spiller på men som gir en annerledes klang. Disse strengene heter resonansstrenger. Vibrasjonene fra de fire strengene som du spiller på er det som gir lyd til de underliggende strengene. Det er også lett å kjenne igjen en hardingfele på dekorasjonene og den har mønster på fingerbrettet. Dekorasjonene er til dels stedegne, som vil si at dekorasjonen er forskjellig utifra hvor fela er fra, akkurat som bunaden. 

Hardingfela kan stemmes på mange forskjellige måter, og det finnes 25-30 ulike stemminger, noen eksempler er: «oppstemt» (a–d1–a1–a2), «nedstemt» (g–d1–a1–e2), «trollstemt» (a–e1–a1–ciss2) og «gorrlaus» (f–d1–a1–e2). Understrengene stemmes oftest d1–e1–fiss1–a1 eller d1–e1–g1–a1.
Hardingfela kan brukes som et soloinstrument, i gruppe og har faktisk også vært brukt i orkester. Hardingfele er for det meste brukt i norsk folkemusikk. Den brukes gjerne til bygdedanser, og er også tradisjonelt brukt i marsjer som for eks, Myllargutens bruremarsj.



Video:

Kilder:


Oktobass:
Oktobassen er ett gigantisk og sjeldent instrument originalt bygd av den franske luthieren
Jean-Baptiste Vuillaume rundt 1850. Det er i bunn og grunn en monstrøs stor versjon av
dobbelbassen med sin latterlige 3,5 meters høyde. (hvorav dobbelbassen «kun» er 2 meter
høy).
Dens 3 strenger ble på historisk vis stemt i C1, G1, og C2, men dens moderne gjenskapninger er stemt i G0, C0, og D1 ettersom de senere oktobassene er strenget med stålstrenger og ikke tarmsnorer. Dette lave registeret putter dens laveste note på under 20 HZ, noe som vanligvis sies er lavere enn det ett menneske kan høre. Mange vil fortsatt mene at de hører
dens laveste streng, mens i virkeligheten er det kun overtonene man hører!


 Musikeren som har den ekstraordinære muligheten til å kunne spille dette instrumentet må
stå på et podium festet til instrumentet, og på grunn av dens enorme gripebrett og den
ekstreme tykkelsen på strengene spilles instrumentet ved hjelp av en rekke spaker og
pedaler. Spakene og pedalene dytter ned capo-lignende apparater som dytter strengene
ned på båndene langs halsen, og deretter dras den spesiallagde buen over strengene for en
utrolig unik og fremtredende lyd. Oktobassen brukes stort sett eksklusivt i orkester.

 Video:



Kilder:

Sihu:
Sihu er et tradisjonelt Mongolsk fele-aktig strengeinstrument med fire strenger (sihu betyr
fire) og er med i den enorme Huqin familien av strengeinstrumenter fra land som Kina,
Mongolia, Korea, Japan, Kurdistan, Vietnam, Thailand, Kambodsja, og Laos som tar bruk av
en bue for å produsere deres unike lyd.

Instrumentet er oftest funnet i Mongolia men også i nord-Kina under navnene Siguzi eller
Sixian, begge disse navnene har samme mening som sihu.
Det finnes tre forskjellige varianter av sihu, og de er som følger: alt, mediant, og bass. Hver
av disse har sin egen karakteristiske lyd; alten lyder ren og klar, bassen lyder tykk og grov,
medianten havner naturligvis imellom disse to. En sihu har alltid strengene stemt parrvis;
bassen vil da være stemt C, C, G, G; medianten vil være stemt G, G, D, D; og alten vil være
stemt D, D, A, A.

Det finnes også tre mulige former på resonatoren: Rundt, heksagonalt, og oktagonalt.
Instrumentet plasseres på fanget til musikeren og holdes vertikalt. En bemerkelsesverdig
forskjell i hvordan en sihu spilles i forhold til en fele eller til (og med andre indo-kinesiske
instrumenter) er at man ikke plasserer fingertuppene på strengene, men heller de ytterste
fingerleddene.


Instrumentet blir som oftest brukt i samspill med ens egen stemme (ofte er strupesang en
teknikk som tas i bruk i dette tilfellet), men det brukes også i tradisjonelle
opera/teaterstykker.

Video:

Kilder: 

-       https://web.archive.org/web/20111002112226/http://www1.chinaculture.org/focus/2006-11/19/content_90310.htm


Kommentarer

Legg inn en kommentar